Pegasus forsideill2.

Publisert på mandag 25. juli, 2016

0

Adonis

13:29

Bandasjen var fjernet. Første møte med speilet var overstått. Jeg skulle ut. De hadde gitt meg tre forskjellige medisiner slik at jeg skulle være skikket til å takle utsiden.

Det hadde gått en uke siden vi snakket sist. Vi ble enige om at alt kom til å bli bedre etter inngrepene. Selv var jeg fornøyd. Det var bra håndverk. Kroppen tar vi senere.

Hun er tre operasjoner foran meg. Hun har gitt meg grundige referater om hvordan forandringene føles, eller rettere sagt, hvordan man nesten ikke føler noe som helst i ettertiden. Før var hun innimellom plaget av et kuldeutslett over det ene øyenbrynet om vinteren. Det dukker fortsatt opp, men det klør ikke. Bare en svak prikking under huden. Nummenheten gjelder selvfølgelig også de positive opplevelsene. Vi pleier å fleipe om at jeg ikke trenger å være spesielt god i senga. Jeg klarer fortsatt ikke å fatte hvorfor hun valgte meg.

Ingen har presset meg til å ta operasjonen men den vil hjelpe på tilværelsen.  Jeg vil ikke ende opp som gammelt kjøtt.  

Forberedelsene før inngrepet gjorde meg mer nervøs enn selve operasjonen. Det første som skjedde, var at de tok meg til en hvit fotoboks. Et rødt forheng ble trukket til side, og nølende satte jeg meg inn.

«Da er det bare å sitte stille, og slappe helt av i ansiktet» sa sykepleieren. Han smilte ikke, kanskje fordi smil er så smittsomme, eller kanskje fordi han ikke kunne lenger etter alle operasjonene. Han får sikkert rabatt. Jeg glemte hvordan jeg skulle slappe av i ansiktet, og endte opp med et skrekkslagent ansiktsuttrykk. Ingen av de som jobbet på klinikken, sa noe om det. De brukte bildene. De er nok vant til ufotogene pasienter. Noen dager senere hadde jeg en konsultasjon med kirurgen min. Han smilte mye, kanskje litt for mye. Han lo og tullet mens han forklarte inngrepene for meg. Jeg prøvde å le av vitsene hans, men det ble anstrengt. Jeg var nødt til å skjule hvor kvalm jeg egentlig var, samtidig som jeg dyttet unna tankene om alt som kunne gå galt. Det som virkelig overbeviste meg var modellen. De hadde lagd en 3D-printet modell av det nye hodet mitt, slik det ville se ut etter operasjonen. De ga meg en smakfull, svart eske med klinikkens vannmerke på lokket. Jeg åpnet den, og løftet hodet forsiktig ut. Det første jeg la merke til, var huden. Den kjentes så ekte at jeg nesten mistet hele greia i gulvet. De grå øynene stirret tomt tilbake på meg mens jeg lot fingrene utforske den nye versjonen av meg selv.   13555696_10157179625495492_122761799_o

Etter at jeg hadde lagt hodet tilbake i esken begynte kirurgen å tegne stiplede linjer på ansiktet mitt, med blå tusj. Det kilte, og da ville jeg selvfølgelig le!  Heldigvis klarte jeg å unngå så alt for mye bevegelse mens han holdt på.

Da klinikkbesøket var overstått, gikk jeg hjem med hodet under armen. Jeg ringte henne så snart jeg hadde fått av meg skoene. Fortalte om hvor mye jeg gledet meg, og at forberedelsene hadde gått veldig bra. Jeg tok ut hodet og plasserte det på bokhylla inne på soverommet. Jeg klarte ikke å la være å ta på det. Det ble på en måte penere for hver dag som gikk.

Dagen kom omsider.

Jeg hadde gledet meg til å drømme under kniven, men helt ærlig så var det hele en skuffende opplevelse. Det eneste jeg husker er veldig sterke farger. Narkosefantasier er oppskrytt.

Dørene åpnet seg. Det var sol. Gule og blå lysflekker, etterfulgt av en brå hodepine. Jeg bøyde meg forover, og la hodet i hendene. Det gikk fort over. Etterpå tok jeg på solbrillene.

Ifølge infoheftet jeg leste på venterommet, kan direkte sollys ødelegge for en god arrdannelse, men hva er vitsen med et nytt ansikt hvis man ikke kan ta det ut i sola?

Veiene var altfor trafikkerte, og jeg vil nå frem i tide. Ansiktsmusklene var stive og ømme. Jeg var kanskje litt sløvere enn jeg pleier, men det var behagelig. Litt som å være brisen. Min første operasjon av mange. Dette skulle jeg bli vant til.  

14:03

Så startet det.

Selvutløserne løp forbi. De kom så nære, at jeg kunne se hvordan linsene var sammenvokst i ansiktshuden. De blendene glimtene av blitz tvang hodepinen frem igjen.  De prøvde å fange ansiktet mitt. Jeg tok på meg hetta, og vendte meg bort. Jeg burde løpt etter dem, kanskje knust linsene i samme slengen. Det hadde vært noe, men jeg orket ikke. Bedøvelsen var fortsatt i blodet.

De hudløse jogget i flokk gjennom parken, med lommelykter i munnen. Jeg stoppet i et øyeblikk, for å beundre kroppene deres. Rene muskler; som glinset i formiddagssolen. En på jobben er hudløs. De trenger nesten ikke å operere kroppene; de gjør det på gammelmåten.  De kaller det en livsstil på livstid. I all hemmelighet synes vi andre at de er jævlig irriterende.

Selgere flokket seg rundt meg. De prøvde å selge meg tiårs abonnementer på perfekt kropp og helse. «Kanskje på tide å skifte hud snart?!» Ropte de i munnen på hverandre. Jeg satte opp farten, og hostet høylytt for å holde dem på avstand.  Jeg hadde allerede skiftet hud. Helt fersk. Det burde være åpenbart.  

14:10

Det skulle ikke skje igjen. Temperaturen ble for høy, samtidig som hele kroppen skalv. Ta en skikkelig ekkel bakrus og gang den med ti. Jeg kastet noen kjappe blikk rundt meg. Ingen hadde lagt merke til det. Hvorfor prøvde selgerne så hardt? Så jeg helt forjævlig ut? Jeg begynte å fokusere på å puste, slik som psykologen sa at jeg skulle gjøre. Hun er den eneste som vet at dette skjer med meg innimellom. Jeg har en tendens til å glemme å puste. Det skjedde flere ganger før operasjonen. Jeg måtte stenge meg inne på badet. Jeg støttet hånden mot en betongvegg og tok et par skjelvende åndedrag. Hjernen ble høylytt. Hva skjer og hva har du gjort? Hvordan skal du bære et fremmed ansikt? Er det slik det føles å miste hele kroppen? Jeg lukket øynene et øyeblikk, og lot spørsmålene passere. De forsvant like fort som de hadde kommet. Idet jeg hadde åpnet øynene igjen, pustet jeg også normalt. Det var en viktig dag, for meg –  og for oss.

Vi har hver vår psykolog. Ikke nødvendigvis fordi vi trenger dem, men vi har råd til dem. Jeg liker psykologer. De motsier deg ikke slik som ekte venner gjør.

Rundt meg nøt folk vårværet. Is, utepils, joggeturer og musikk. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg fikk anfallet. Jeg lo mentalt av meg selv; før jeg gikk videre.

Bak en glassvegg satt en gruppe mennesker, samlet rundt en restylankilde. Alle hadde nåler i munnen, koblet til kilden. Jeg fant meg selv i ansiktene deres; halvperfekte og under konstruksjon. Jeg følte meg allerede bedre.

Jeg burde kanskje ha tatt med blomster til henne. Hun sendte meg hvite liljer mens jeg lå på klinikken. Hun vet ikke at jeg egentlig ikke liker liljer. De lukter fælt, og minner om begravelser. Kanskje det var en begravelse. Farvel til det gamle trynet, liksom. Haha.

Jeg har aldri vært innlagt på et ordentlig sykehus, bortsett fra da jeg ble født. På klinikken lå vi sovende side om side, med plastslanger i munnen. Jeg lurer på om de drømte, eller om de også bare hadde skuffende fargeopplevelser.  Det var uansett en felles opplevelse, noe vi delte. Sosiale settinger kommer til å bli mye enklere fremover. Folk kommer til å kommentere hvor bra jeg ser ut, og vi kan snakke om operasjonene våre.  

Da jeg gikk på ungdomsskolen hadde jeg min rebelske periode. Jeg hadde en kompis som het Paul, og vi to ble enige om og aldri fikse på utseendet vårt.  Vi skulle flytte ut av byen, og bo nærmere havet. Stikke av fra all galskapen.  Jaha sånn gikk det. Det er litt som når man er ti år og sverger på at man aldri skal røre alkohol. Etter hvert vokser man opp, og ønsker å være en del av resten av menneskeheten. Jeg lurer på om han fortsatt ser ut som Paul.

Jeg gikk forbi et akvarium. På innsiden svømte enorme sjødyr. Jeg presset tunga mot det kalde glasset, og prøvde å kjenne på hvordan hvalsangen vibrerte gjennom munnen. Ikke en gang kulden var merkbar. Jeg innså hva jeg drev med, og tok et skritt unna glasset. Jeg var vel fortsatt høy på bedøvelse. Tiden går alltid fortere enn man tror når man er rusa, så jeg skyndte meg å sjekke klokka på håndleddet.

Heldigvis hadde jeg fortsatt god tid.

På store lerreter i nærheten av torget, gikk opptak av marerittene til kjendiser. Jeg krysset lysene fra projektorene, og lot bildene blafre over det nye ansiktet. Fargene var nesten de samme som jeg så under narkosen. Jeg smilte for meg selv, for jeg visste at jeg lignet litt mer på dem.  

Snart fremme.

14:35

Jeg visste hvor kafeen lå. Vi har vært der en gang før. Jeg har kjent henne i over to år, så jeg burde jo ikke følt meg stressa… Men jeg har alltid hatt problemer med å forutse reaksjonene hennes. Kanskje noe hadde gått galt, uten at jeg hadde lagt merke til det. En detalj på nesa, en liten glipp på øyelokket? Jeg fant vindusruten til et hotell, hvor jeg diskret kunne sjekke refleksjonen. Joda, ikke fullt så hoven lenger.

Hun pleier å være tidlig ute. Alltid før meg.  Jeg smilte tross stivheten i muskulaturen, da jeg fikk øye på henne. Hun satt ved et bord utenfor. I hendene holdt hun et pappkrus, som hun satte fra seg med en gang hun så meg. Hun skjøv solbrillene opp på hodet. Det at hun kjente meg igjen, overrasket meg nesten. Jeg syntes i alle fall selv at forvandlingen var total. Var hun like nervøs som meg? Hun kom helt nær meg, slik at jeg kunne kjenne lukten av vaniljesjampoen og lepomaden med sitronsmak. Jeg tok meg tid til å inhalere henne. Hun tok det ferske ansiktet mellom hendene, og studerte det nøye. Blikket mitt flakket litt, før jeg ble trygg på blikkontakten. Hun smilte, og øynene hennes virket nesten fuktige. Jeg vet ikke. Kanskje det bare var mine egne øyne som fyltes opp. Hun kysset meg hardt. Jeg kjente absolutt ingenting.

Novellen er skrevet av Lisa Cecilia Elstad Rehnlund  – Illustrasjoner er av Maria Bårdsdatter Foslie



Stengt for kommentarer.

Til toppen av siden ↑